?

Log in

No account? Create an account
Reality.no - Thomas Bjørnskaus forfatterblog [entries|archive|friends|userinfo]
thomasbj

[ website | Reality.no ]
[ userinfo | livejournal userinfo ]
[ archive | journal archive ]

Utrolig langt og saklig innlegg om bransjeavtalen [Jun. 18th, 2004|03:11 pm]
thomasbj
[Current Mood |boredbored]

Digitale nettverksteknologier har snudd opp-ned på de fleste bransjer i samfunnet bare i løpet av de siste ti årene. Bokbransjen diskuterer for tiden nye rammebetingelser, men debatten er rørende lite langsiktig. Den som tror boka som fysisk produkt er fredet for all uoverskuelig framtid, må tro om igjen. Boka er døende, leve e-boka.

(Hørte jeg noen si ”jeg vil aldri lese Hamsun på skjerm”? Bare vent, om 10, muligens 15 år vil du. For øvrig uttalte din bestefar for en del år siden ”hvorfor se nyheter? Jeg vil høre nyhetene!” og din tippoldefar sa ”hvorfor høre nyheter? Jeg vil lese nyhetene!” ”Hah!” sier du kanskje, ”vi leser jo fremdeles nyhetene i dag.” Fremdeles leser, hører og ser vi nyheter, og i tillegg velger vi hvilke nyheter vi vil lese, høre og se. Poenget er at ting endrer seg.)

Gå tjue år tilbake. Tenk bokas produksjonsvei, glem for et øyeblikk de rollene som tillegger boka ytterlig verdi. Forfatteren skrev ned sine tanker på skrivepapir. Noen korrekturleste. En annen person satt boka, klargjorde for trykking. Noen trykket. Andre pakket, kjørte ut til lager, kjørte fra lager til bokhandel. Og sistemann satt ut i hyllene. Klar til å blas i, klar til å kjøpes, puttes i veska, fraktes hjem og tas fram i sofakroken.

Gå tjue år fram. Forestill deg at de som leser har en et-eller-annet i hånda som man liker å lese fra, som er lett og praktisk å ta med seg, og som kan vise de 50.000 til 200.000 ordene som for eksempel en roman inneholder, på en eller annen magisk, teknisk måte som leseren strengt tatt ikke trenger å forholde seg til. Tenk over bokas produksjonsvei på nytt. Forfatteren skriver ned sine tanker på en elektroniske skrivemaskin, (kalt PC i dag, hvem vet om tjue år?). Etter siste ordet trykker han ’lagre’ for siste gang, i tillegg trykker han ’publiser på nett’-knappen. Sekundet etter får leseren en epost på sin magiske skjerm om at forfatteren nettopp har publisert en ny roman sammen med en vaskeseddel, et utdrag fra romanen og pris, leseren tennes, trykker på kjøpsknappen, bokas pris i penger overføres fra leserens bankonto eller elektroniske lommebok til forfatterens (eller forfatterens forlag), og leseren kan sette seg ned i sofakroken, sammen med sin fantastiske magiske skjerm og kose seg med forfatterens siste roman.

Stryk setteren, stryk trykkeren, stryk pakkeren, stryk frakteren, stryk lagreren, stryk frakteren, stryk bokhandlerbetjenten.

Men så er det noen roller jeg bevisst foreløpig ikke har beskrevet, fordi de driver med litterær verdiøkning, ikke med produksjon av fysisk produkt. Disse er ”oppdageren”, redaktøren, språkvaskeren, markedsføreren og kritikeren. De fire første gjerne organisert gjennom et forlag og fungerer som filter fram mot publisering, den siste som uavhengig representant for media og fungerer som filter mellom leseren og det totale utvalg bøker. Disse er like viktig, og noen av dem viktigere enn noengang.

Hva er det så som er så rørende naivt med dagens diskusjon om bransjeavtalen? Det er at den i så liten grad greier å forestille seg hvordan bokbransjen vil endre seg bare på 10-15 års sikt.

Så vidt jeg kan se er det to hovedhensikter med denne bransjereguleringen; sikre bredde innen både fag-og skjønnlitteratur, med særlig fokus på at såkalt smal litteratur når markedet. Og sikre tilgang til all tilgjengelig litteratur over hele landet, med spesielt fokus på at innbyggere i distriktene og ressurssvake innbyggere også skal ha tilgang til fag- og skjønnlitteratur. Begge disse målene er viktige og riktige. Men diskusjonen i dag bør dreie seg om hvordan man ivaretar målsetningene best mulig om tjue år.

Et av virkemidlene i dag er innkjøpsordningen for bøker. Utgitte bøker påmeldes av forlag, disse vurderes av råd, antas og deretter kjøpes inn i 1000 eks. til distribusjon i landets biblioteker. Dette har en pris; rådets konsulentjobb og kjøpet av 1000 eks ganger pris (netto, utsalg eller hva det er). Så vidt jeg skjønner bør denne kostnaden fokusere på å gi stønad til forfatteren, spesielt til de som jobber med fag- og skjønnlitteratur i randsonen (det vil si kommersielt ulønnsomme utgivelser), og til forfatterens viktigste støttespillere (oppdagere, redaktører, språkvaskere og markedsførere - det vil si de som i dag organiserer seg rundt et forlag). I den nye elektroniske virkelighet vil den delen av innkjøpet som dekker trykk og frakt bortfalle, men i en tid erstattes av en del som går med til elektronisk tilgjengeliggjøring (som innebærer en relativt høy investeringskostnad, men som muligens vil falle utenfor statens hender fordi den kommersielle delen av bokmarkedet uansett vil utvikle slike løsninger), men veldig lave enhetskostnader i forhold til i dag.

Men så er spørsmålet - hvordan vil en innkjøpsordning a la i dag, med 1000 eks. innkjøpt fungere i en digital virkelighet? Hvor er det blitt av biblioteket? Hva er et eksemplar? Hvordan er eksemplaret tilgjengelig? Hvordan skiller man mellom det kommersielle eksemplaret som selges (analogt med dagens bokhandel) og eksemplaret som tilgjengeliggjøres fritt (analogt med dagens bibliotek)? Kan man opprettholde en slik utlånsvirksomhet?

Disse spørsmålene avstedkommer både mikroøkonomiske og makroøkonomiske betraktninger. Hva er en boks verdi for den enkelte konsument, og hva er bokas verdi for samfunnet?

Det er to viktige parter her; forfatteren og leseren. I mellom disse er det to hovedtyper agenter, kvalitetsheveren(e) på forfatterens side (for enkelhets skyld kalt forlag) og kvalitetsheveren(e) leserens side (for enkelhets skyld kalt kritiker). Gå igjen tilbake til bransjeavtalens hovedformål; sikre breddelitteratur (det vil si fokus forfatteren) og sikre tilgang til litteratur for alle (dvs. fokus lesere). Egentlig dreier det seg om undergruppen av disse to gruppene som ikke kan løses av et marked; breddelitteraturforfatteren, fordi det ikke er mange nok lesere (enten fordi man opererer smalt eller fordi man er ukjent og ikke har slått igjennom kommersielt), og den ressurssvake leseren (som ikke har økonomi til å skaffe seg litteratur). Den siste gruppen krever en tilleggsbetraktning, fordi det er ikke slik at enten har du økonomi til å skaffe deg litteratur eller så har du ikke, i alle tilfeller er det snakk om grader av økonomiske ressurser.

Så er spørsmål 1, hvordan støtter man arbeidet med å jobbe fram breddeforfatterne? Tenk bortfall av eksemplarstøtte fordi det ikke lenger er noe poeng å tenke fysisk vare. Da må man erstatte summen en forfatter mottar med en annen form for stønad. Fremdeles må det finnes et råd som vurderer, høyst sannsynlig må disse vurdere flere bokverk, fordi terskelen for publisering blir lavere, men det kan gjøres som i dag ved at det finnes et påmeldingsgebyr. Dersom forfatteren antas, vil denne motta en form for engangsbidrag for det aktuelle verket. Fordi en del av denne støtten bortfaller (produksjon av fysisk vare), kan man A. støtte hver enkelt utgivelse med større beløp eller B. støtte flere forfattere. Så kan man tenke seg at forfattere som åpenbart fungerer i et kommersielt marked, får redusert støtte, mens forfattere som gang etter gang produserer litteratur som vurderes svært viktig, men som mangler kommersiell gjennomslagskraft, mottar kunstnerlønn får å få større spillerom til å frambringe litteratur.

En underbetraktning av dette blir, hvordan sikre at agenten på forfatterens side, dvs. forlaget, ønsker å jobbe fram ikke-kommersiell litteratur? Denne enheten, forlaget, må på samme måte ha incitament til å levere litterære produkter som faller utenom som kommersielle suksesser, det vil si at disse må også motta en del av støtten som involvert i å frambringe litteraturen som blir antatt. På samme måte som i dag, blir det opp til forlagets eiere å finne ut i hvor stor grad man skal være markedsstyrt. Noen aktører vil velge å kun tenke bestselgere, mens andre vil ha mål om også å bringe fram den såkalte breddelitteraturen. Det vil si at det må være økonomi i å bruke oppdagere, redaktører, språkvaskere og markedsførere for å bringe fram forfattere som kun opererer i et smalt marked, eller som har et potensial til å utvikle seg kommersielt etter noen utgivelser.

Det like viktige spørsmål 2 er, hvordan sikre tilgang til litteratur for alle? Som betyr hva slags litteratur, for hvem, til hvilke tider og i hvilket format? Er svaret all litteratur på det norske markedet, for alle, til alle tider og i digitalt format, er plutselig hele bunnen ute av markedet. Så må man altså sette noen begrensninger.

Om ’hva slags’, kun den smale litteraturen? Kun litteratur vurdert av rådet som ”bør være tilgjengelig”? Kun historisk litteratur, det vil si mer enn to år gammelt? Det siste er kanskje det mest sannsynlige å gjennomføre. En bok har som regel kommersiell verdi kun i et begrenset tidsrom, det første året står antagelig for gjennomsnittlig 90% av inntektene, spesielt for forfatteren. La oss si at all litteratur som publiseres på det norske markedet er kommersielt tilgjengelig, og kun tilgjengelig som kjøpsvare, de første to årene etter utgivelse. Lesere må ta stilling til; er denne boken viktig for meg å lese her og nå? Som økonomisk vare blir bok derfor ferskvare. Ulempen blir kanskje at forfatteren blir alt for fokusert på å skrive noe som kan fungere i en her og nå-situasjon. Etter disse to årene, frigjøres boken, alle kan laste den ned og lese den. Ulempen er at de ressursvake sjeldnere vil ha tilgang til ny, norsk litteratur, men alltid ta til takke med forrige års årgang. Så er tilleggsbetraktningene; kan man dele et eksemplar i en husholdning, i en lesesirkel, eller betaler hver enkelt leser for et leseeksemplar, og hvordan skal dette fungere.

La oss gjøre et tankeeksperiment, si at boken kun er tilgjengelig som kommersiell bok de første to årene etter den er ferdig publisert, den kan kun leses på en digital skjerm, en skjerm som for øvrig er personlig, fordi denne skjermen brukes til all konsum av elektronisk informasjon - nettaviser, nettmagasiner, nettsøking osv., derfor er det ikke lenger relevant å snakke om at slike leserskjermer lånes ut mellom konsumenter. Når man kjøper en bok, betaler man som for en nøkkel, for at boken skal være tilgjengelig på sin skjerm. Teknisk sett kan den ikke overføres mellom skjermer, men kun leses på akkurat denne skjermen (mulig med unntak at den kan overføres til den neste versjon av slik skjerm som akkurat denne brukeren oppgraderer til). Leseren kjøper derfor en nøkkel til boka, som er personlig og som man for all framtid vil bære med seg på sin bærbare leserskjerm. Prismodellen er for eksempel at forfatteren velger å gi gratis tilgang til vaskeseddel og kapittel 1. Det koster 30 kroner dersom du ønsker tilgang til første halvdel av boka, som gjør at man på ingen måte ruinerer seg kjøper man en bok man finner ut at ikke er interessant likevel. Det koster for eksempel 100 kroner å kjøpe hele boken med en gang, eller man kan velge å betale 90 kroner i tillegg for å kjøpe resten av boka. Dette er kun talleksempler, for hver utgivelse må man finne en prisingsmodell, som man må være klar over at kun er gyldig i en begrenset periode. Noen vil ønske å ta 30 kroner for en bok, andre 120 kroner. Muligens skal det være satt makspris basert på mengde og sjanger. Etter to år som kommersiell vare, blir det frislipp på bøker, og leseren kan velge å laste ned boken gratis. Men muligens skal man begrense nedlastingsretten til x antall bøker i året, for å gi forfatteren et reelt bilde på hvor mange lesere som virkelig ønsker boka si. Dette vil føre til at alle landets innbyggere får tilgang til for eksempel tjue bøker hvert år, de mest aktuelle bøkene er unntatt dette. Dessuten vil bøker som kommersiell vare kunne være generelt mye rimeligere. Av en bokpris på la oss si 100 kroner, vil kanskje 50 kroner gå til forfatteren, 40 til forlagets agenter og de siste 10 til distribusjonstjenesten.

Ulempen med en slik løsning er at bokhandelen, slik vi kjenner den i dag, dør. For mange vil litteratur virke mindre tilgjengelig, fordi alle de fysiske produktene ikke er tilstede. Hvordan skal dette løses? Dessuten vil alle bokhandelansatte bli gjort arbeidsløse.

Punkt 1; måten man konsumerer litteratur på er altså i veldig forandring. Før eller senere kommer e-boka, og det er like greit å tenke gjennom i dag hvordan man skal innordne seg i framtiden.

Det er en, og slik jeg ser det, kun en rolle som er viktig i forbindelse med bokhandel, og i og for seg biblioteket: Anbefale litteratur til leserne. Personen som gjør dette bør ha god oversikt, være belest og skjønne hva slags litteratur som passer for ulike lesere. Biblioteket er en god institusjon, og mange litteraturanbefalere jobber i dag på biblioteker, og bør fortsatt videreutvikle disse selv etter e-bokas inntreden. For det første vil papirlitteratur fra gammelt av bestå i svært mange år selv etter e-boka blir dominerende, derfor er det uaktuelt å legge ned bibliotekene. Dessuten trenger man offentlige rom der man kan løfte de norske bokutgivelsene ”ut av skjermen” for å si det som metafor. Jeg ser for meg at bokhyllene og veggplassen brukes som i dag, til å vise utgivelsene, med forside og vaskeseddel. Bibliotekbrukeren kan boltre seg i utgivelser, som i den fysiske verden, og gå et steg videre inn i den virtuelle når man finner utgivelser man vil se nærmere på. En enkel strekkode senere, og man har kanskje de første kapitlene som kan leses. Dersom du har ”bøker igjen på lånekortet”, velger du å tilgjengeliggjøre den boka du vil låne på leserskjermen din. Biblioteket inneholder, som i dag, dessuten bibliotekarer som kan oppfordre til og anbefale litteratur. Kanskje, kan du også, dersom du oppfyller spesielle kriterier - er student, pensjonist, trygdemottaker eller lignende, velge opp til tre bøker av den aktuelle sorten.

Men stort sett vil den aktuelle delen av bokmarkedet organisere seg som nettbokhandlere, og fysisk som litteraturkafeer. Den første kategorien med hovedsaklig ”andre lesere og pressen” som anbefalere, den andre med virkelige personer a la slike man finner i bibliotekene som anbefalere (i tillegg til anbefalerne via nettbokhandlerne). Dette markedet må utvikle seg på den måten som et marked gjerne gjør, uten at myndighetene kommer inn og dikterer hvordan den nye typen bokhandlere skal se ut, verken fysisk eller virtuelt. Den viktigste rollen til myndighetene er muligens samordning av digitale standarder, men dette er gjerne noe som også vil komme som følge av internasjonal utvikling, både innen bokformater, leserskjermformater og aksessteknologi for å sikre personlig tilgang og hindre piratkopiering. Hensynet til disse tingene, som først og fremst skal jobbe for forfattere lesere, må komme først. Hensynet til ansatte i dagens bokhandlere kommer lenger ned på lista. Hensynet til trykkeri- og transportbransjen er dessverre nederst på lista i en digital framtid. Og blir dessverre overtatt av de IKT-kyndige.
Link